Vasco da Gama, Colombus og Fernando de Magellan

 Av Are Berstad og Sebastian Filipowicz.

Vasco da Gama
Etter at Portugisaren Bartholomeu Diaz reiste til Kapp det gode håp og runda sørspissen av Afrika, byrja portugisarane å planleggje enda ein ny ekspedisjon som skulle følgje fotspora til Diaz. Dette var for å utfordre det arabiske monopolet på handelen over Indiahavet.

På den tida var Vasco da Gama ein admiral og tilhøyrte adelen av 1.greve av Vidigueira. Etter å ha blitt velsigna av prestar la han ut på reisa med 170 menn og 4 skip lasta med handelsvarer. Reisa tok omtrentleg eit halvt år før dei nådde fram til arabiske byar som kan samanlignast med området rundt Mosambik i dag. I Mombasa møtte dei på konflikt og segla vidare til Malindi. Malindi var i strid med Mombasa og Gama allierte seg med dei. Til gjengjeld tildelte dei han ein los som hadde gode kunnskapar om det Indiske Hav.

Ved hjelp av losen nådde dei fram til Calicut. Her tok forhandlingane med den lokale herskaren ei voldeleg vending. Etter litt fram og tilbake fekk han eit brev om tillatelse på handel, men dette var eit krav som også krevde at han etterlot alle sine varer i Calicut. Han braut dette kravet og reiste utan brått etter å ha massakrert ein rekke arabiske og indiske handelsmenn som ein helsing. Handelstasjonen han etterlot blei raskt avretta av lokale makter. Losen var rømd så reisa tilbake til Portugal vart hard. Tilslutt returnerte han med kun 2 skip og 53 menn. Vasco da Gama hadde seinare også to andre sjøreiser til henholdsvis Østen begge to på oppdrag frå Portugal.

Columbus

Spania tok i 1492 tilbake Pyrenéhalvøya fra Muslimske makter. Etter denne triumfen vart det lova ut pengar til ein ekspedisjon som skulle konkurrere med portugisarane om makt i Asia. Italieneren Kristoffer Columbus, som leia ekspedisjonen, var ein erfaren sjømann og hadde før spurt Portugal etter støtte til turen.
Teorien hans var at han kunne nå Asia enklare ved å reise rett over Atlanterhavet. På den tida viste ikkje desse om Amerika.
Han segla ut med 3 små skip og 90 menn frå Kanariøyene. Han nådde fram til ei øy i Karibhavet etter ca ein månad. Denne øya trudde Columbus var ein del av Japan eller noko. Den fekk namnet San Salvador eller "Frelsaren". Fortsett trudde han det kanskje var India og kalte innbyggjarane der indianarar og øyane for Dei vestindiske øyane.
Han holdt fast på heilt til sin død i 1506 at det var Asia han hadde nådd i ekspedisjonen. For andre vart det klart at han hadde oppdaga eit nytt kontinent eller verdsdel. Amerika fekk derimot namnet frå ein seinare oppdagar frå Italia som fulgde ruta til Columbus. Amerigo Vespucci.

Fernando de Magellan

Fernando de Magellan var ein portugisisk oppdagelsesreisende som gikk i tjeneste hos spanjolene på grunn av rivaliseringer og personlige intriger hjemme. I vest hadde spanjolene funnet et ukjent hav som man kom til dersom man krysset Mellom-Amerika. Kongen innvilget tillatelse til å utføre en ekspedisjon for å utforske dette havet, blant annet fordi det ble reist tvil om Krydderøyene lå på portugisisk eller spansk side av delelinjen. I 1519 la en flåte på 5 skip og et mannskap på 260-280 personer under ledelse av Magellan ut på ferden mot dette havet. Passasjen inn til dette nye havet viste seg å ligge på et helt annet sted enn det kartografene hadde avmerket på kartet, og Magellan leita langs heile kysten fra Rio de Janeiro-bukta og sørover, heilt til han endeleg fant passasjen i 1520.

Passasjen var full av fjorder og bukter, og var mer som en labyrint. Om natten når skipene lå forankret kunne de se lys fra innlandet og fikk derav navnet "Ildlandet" som stedet heter den dag i dag. Det tok 38 dager å finne veien gjennom stredet, og i dag er passasjen oppkalt etter Magellan. De hadde endelig ankommet det nye og ukjente havet, og siden det var fint vær og havet lå stille og blankt, fikk havet navnet Stillehavet. Flåten bestod nå av 3 skip, for det ene stakk av under en rekognosering og returnerte til Spania mens det andre forliste. Selv om flåten hadde lite forsyninger igjen, bestemte Magellan at de skulle prøve å krysse Stillehavet. Reisen over Stillehavet tok over 100 dager, og mange døde av skjørbruk som følge av mangel på både frukt og grønnsaker. I løpet av reisen over Stillehavet, reiste flåten til Magellan forbi de fleste av Stillehavsøyene uten en gang å kunne se dem, siden de lå lenger sør. 6. mars 1521 gikk de i land på øya Guam, helt vest i Stillehavet. De fikk nye forsyninger, men opplevde at øyboerne begynte å stjele fra skipene. Magellan og mannskapet reiste raskt derifra på grunn av dette, og fortsatte videre til Filippinene

I Filippinene møtte Magellan med herskeren på øya Cebu, og skjønte at han ikke var langt fra Krydderøyene. Men i et feilet forsøk på å hjelpe herskeren med en strid med den innfødte befolkningen, døde Magellan. En ny leder for ekspedisjonen ble utpekt, og de reiste fra Cebu. Flåten fortsatte vestover til de kom til Brunei og Krydderøyene. Her fikk de handlet med seg mye krydder som hadde stor verdi. Senere i 1521 ankom flåten i Sevilla med bare 18 overlevende. Hel ekspedisjonen hadde ført til et stort underskudd, men den var allikevel en milepæl. Ekspedisjonen førte til at Stillehavet ble åpnet for spanske erobringer og nye muligheter for handel.    

Kjelder:
Columbus: http://www.imagesbuddy.com/images/178/christopher-columbus-graphic.jpg
Kart til Vasco da Gama: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/6/6a/Gama_route_1.png/360px-Gama_route_1.png
Vasco da Gama: http://cdn.history.com/sites/2/2013/11/vasco-da-gama-AB.jpeg

Nord- Amerika

Det var mange kolonier i Nord-Amerika på den tiden, folk fra hele verden skulle ha kolonier i Nord-Amerika. Nord-Amerika var på denne tiden et land som trekte til seg folk fra hele verden, både de som var religiøst forfølgt, oppdagarar og folk som ville skape et nytt liv på et nytt sted. Franske kolonistar slo seg ned her for å drive handel med pelsverk og huder. Jordbruk var ikke særlig utbredt her på dette området. Frankrike satset på å ta opp kampen med Storbritannia om kolonier rundt om i verden. Frankrike valgte derfor å trekke sørover langs Mississippi til Mexicogolfen. De valgte å kalle dette området for Louisiana etter kongen, Ludvig 14. De bygde ut byen New Orleans ved munningen av Mississippi på 1700-talet. På østkysten av Nord-Amerika slo Engelske, nederlanske, skotske og irske nybyggerer seg ned. Engelskmenna grunnla de første koloniene som så ut tll å kunne vare. Dette varte frem til 1776, da reiv de seg løs fra Storbritannia og ble til USA.

Den første kolonien Engelskmennene grunnla var Virginia, denne kolonien ble grunnlagt i 1606. I løpet av det neste hundreåret grunnla de 13 kolonier. Puritanarar var mange av de første kolonistene. Dette var ei protestantisk religiøs retning som ville ha en strengere og enklere gudstru. Pennsylvania er et eksempel på en koloni som hadde denne strengere turen uten prester. Ny- Nederland ble grunnlagt på 1600-talet. Dette ble sentrum i koloniseringen, hit kom handelsmenn og folk som hadde reist fra Nederland av religiøse grunner. Nederlenningene erobra Delaware-bukta der svenske nybyggere hadde slått seg ned rundt fortet Christina. De nederlandske koloniene ble slev erobra, av Engelskmenna. Engelskmenna tok kontroll over alle de nederlandske koloniene i Nord-Amerika.

Det var ikke enkelt å leve i de første koloniene. Grunnen til dette var fordi mange av kolonistene hadde lita eller ingen erfaring med jordbruk. En annen grunn er at mesteparten av arbeidskrafta var hvite kontraktarbeidere. Disse kontraktene var juridisk bindende, noe som vil si at de ikke kunne si fra seg jobben i løpet av mange ti år.

Det blei behov for slaver når tobakkshandelen skaut frat på 1700- tallet. De innførte slaver fordi det var et behov for billig arbeidskraft.

Det blei fort et skille mellom nord og sør. I sør var det slavedrivne plantasjar, og i nord var folket selvstendige bønder, fiskere, handverkerer og forretningsfolk.

De fleste som kom til koloniene var unge. En stor fordel med dette var at kvinnene var i den mest fruktbare alderen. Levealderen var også høg i koloniene i forhold til resten av Europa. Og en kombinasjon av høge fødselstall og høg levealder førte til en eksplosiv folkeøke.
Det vokste etterhvert fram en selvstyretradisjon. Folkevalgte forsamlinger vedtok skatter, lovde penger og utforma lover.

Indianerne og afrikanerne

Koloniseringen av Nord-Amerika var ofte brutal, og indianerne som bodde i områdene fra før ville ikke overgi seg til den nye kulturen av fri vilje. I skogområdene i øst holdt huronene og irokesarene til, og her hadde de holdt til i flere tusen år. Her jobbet de som åkerbrukere og jegerer.  På prærien holdt sioux-, pawnee-, og comancheindianerne til med bisonjakt. I sør-øst kunne vi finne cherokee- og creekindianerne.

I begynnelsen hjalp indianerne kolonistene med å overleve i form av å gi dem land og ressurser. Dette varte helt til de hvite tok mer og mer land til seg selv, som førte til at forholdet mellom indianerne og kolonistene ble mer spent.

Den første engelske kolonien fant sted i Virginia, og gikk under navnet Jamestown, oppkalt etter den engelske kongen James (Jakob) 1.. Det ble grunnlagt i høvdingen Powhatan’s, territorier. Powhatan reagerte med å spørre kolonilederen følgende spørsmål: “Hvorfor vil de bruke makt for å ta det de kan få på fredelig vis med kjærlighet?” “Hvorfor ødelegge oss som forsyner dere med mat?” “Hva kan dere vinne med krig?”.

Den fredfulle handelen fortsatt tross konfliktene mellom indianerne og kolonistene. Pocahontas, Powhatan’s datter giftet seg senere med en engelsk tobakkdyrker.

Konlfiktene fortsatt mellom kolonistene og indianerne, og det var som oftest de engelske kolonistene som skapte bråk. De franske kolonistene som var i Nord-Amerika hadde ofte indianerne på sin side, ettersom de tok den siden fordi franskmennene var i undertall. De var heller ikke like tørste etter land som engelskmennene var. I 1973 led Frankrike nederlag i sjuårskrigen mot Storbrittania, og britene overtok de viktigste områdene i Nord-Amerika.

Indianerne i Nord-Amerika fikk tilført ny teknologi i skytevåpen og hesten. Disse faktorene var viktige i krigen og i jakten, men møtte problemer i sykdommer fra Europa og møtet med alkoholen.

Kolonistene kom til Nord-Amerika med ideer om frihet og likskap, men dette var ikke planen ovenfor indianerne og afrikanerne. Slavene’s første møte med den “nye verden” var på markedet hvor tennene, føttene og hendene deres ble inspisert for å finne ut hvor god fysisk form de var i. Kvinnene ble ofte skilt fra barn og menn, og opplevde ofte seksuelle overgrep som slaver. Slavene måtte jobbe mange timer for dagen på tobakks- og bomullsplantasjer, og ble svært undertrykt.

Odd-Erik og Camilla

Kilder:
- historie boka

America før Colombus av Anna og Kristian

Amerika før Columbus

Der var utviklet store sivilisasjoner av indianerfolkene mayaene, aztekerne og inkaene før Colombus ankom Amerika. Samfunnet da var preget av intensivt jordbruk, høy befolkningstetthet, fordeling av arbeid og sosiale skiller.

En innbygger i mayasivilisasjoen

Mayasivilisasjonen var en av stammene som var veldig kunsterisk og intellektuelt raffinement, og holdt til der som i dag er Guatemala, Honduras og deler av Mexico. Det er antatt at denne sivilisasjonen besto av omlag 15 millioner mennesker.De hadde stor politisk utvikling der småstatene kjempet om styret i forskjellige regioner. De utgjorde aldri noe samlet imperium, men småstatene var organisert rundt seremonielle sentre som man kan se på som tempelbyer, hvor arkitekturen omfattet tempelpyramider, såkalte “observatorier”, som fungerte på samme måte som et tempel og der fantes palasser som var virket som boliger for eliten. Inne i småstatene bygde innbyggerne i tillegg til templer, også veier og vanningsanlegg. Mayakulturen var på det største mellom år 300 og år 900. Kulturen blir definert som en steinalderkultur hvor dyrkingen av mais og grønnsaker lagde et overskudd som fødde prester og overklassen. Festivaler og ritualer sto sterkt i kulturen deres, og fulgte et jevnt mønster i sivilisasjonens kalender. Sammens med festivaler og ritualer var også sport godt likt. Ballspill var en viktig sport i mayasivilisasjonens samfunn. Sporten hadde nær tilknytning til ritualer av politisk og religiøs karakter. Der fantes ofte en ballplass i småstatene.

Den klassiske mayakulturen ble trolig ødelagt av kriger, rovdrift på et tynt jordsmonn, avskoging og erosjon.

Aztetisk arkitektur

Mexico, hvor mayakulturen holdt til deler til, blir sett på som et av de tettest befolkede områdene i verden på 1400-tallet. Kunstig vanning bidro til rikelig med maisdyrkning og lagde et godt grunnlag for befolkningsvekst. Aztekerne erobret det området som i dag ligger sentralt i Mexico, like før europeerne ankom. Aztekerne, som var et mesoamerikansk folk, kom nordfra, og etter erobringen av Mexico grunnla de riket Tenochititlán, som i dag er Mexico. Dette riket ble kronet som hovedstaden i deres kortvarige imperium. Overklassen besto av ca. 100 000 mennesker. De gjorde bøndene som leilendinger og stakk av med jordbrukets overskudd. I likhet med mayakulturen hadde aztekerne også sterk tilknytning til religion, om ikke sterkere. Viktig var ritualer og festivaler, men menneskeofringer var også en en rød tråd i kulturen. Ofringene skulle blidgjøre gudene, i håp om at jorda ikke skulle gå under. Hvert år ble så mange som 50 000 mennesker ofret, og de var ofte krigsfanger, slaver eller mennesker som ble gitt som gaver fra andre herskere.

Inkasivilisasjon i høyfjellene
i Peru

Inkasivilisasjone levde lenger sør i Amerika, i Peru, hvor maisdyrkningen ble et grunnlag for deres sivilisasjon, og på 1400-tallet hadde de utviklet et erobringsrike i Andesfjellene, hvor byen Cuzco, som betyr verdens navle, satt som sentrum. I tillegg til maisdyrkingen drev de også dyrking av coco, søtpoteter, tomater, jordnøtter, paprika og enda mer. Riket til inkasivilisasjonen ble styrt av gudekonger og inkaer som var nedstammet fra solen, om man skal tro på sagnet. Samfunnet deres var velorganisert og tilpasset høylandets og kyststripens ressurser. Inkaene utviklet også vanningsanlegg og veier,  men i tillegg til dyrkningsterasser og poststasjoner. Herskerne sørget for store lagre med mat, såkorn og klær, slik at de var forbredt til eventuelle uår.

I år 1492, ankom Colombus for første gang til Amerika, etter feilnavigering på hans seilas i håp om å finne India. Columbus ble overvelmet over det nye kontigentet og kom på en tur nr. 2, hvor hans følge var 17 skip med omtrent 1500 mennesker ombord i. Disse menneskene begynte straks å kjempe mot de lokale stammene for å få kontroll over de østlige områdene, og begynte koloniseringen like etterpå.

Kilder:

•   https://snl.no/inka
•   http://no.wikipedia.org/wiki/Mayakulturen
•   https://snl.no/aztek
•   Historie VG2
•   https://snl.no/Kristoffer_Columbus
  Copyright © Kristian og Anna Blogging AS

            JAPAN - Solens Opphav

Da portugiserne nådde fram til Japan på 1500-tallet, kom de til et samfunn som hadde en keiser med såpass høy status at de reknet den som gudommelig.  Keiseren hadde nesten sånn sett bare symbolsk makt. Shogunen som er en av dei øverste militære lederene i en av de japanske krigerklanene tok makten like før år 1200. Han økte sin prestisje ved å motså mongolenes forsøk på å ta Japan etter at de hadde erobret Kina. I tillegg til at mongolene møtte sterke motstand fra de japanske samuraiene, var der også en tyfon som nesten ødela hele den mongolske flåten og som trolig hjalp til å berge Japan fra mongolsk herredømme. 

Det var et godt handelssambånd midt på 1500-tallet mellom Portugal og Japan. I spissen for den økonomiske utviklingen stod shogunane som redere og finansmenn. Handelen over sjøs fikk en oppsving, i tillegg til at kloster kunne fungere som banker. Det japanerne gjor var at de lærte og kopierte våpenteknologien fra europerne, skytevåpen var med på å revolusjonere krigføringen i Japan. Portugiserne lot ikke sjansen gå fra seg til å drive misjon, og det skal ha vært mellom 200 000 og 300 000 kristne i landet mot slutten av 1500-tallet. På 1600-tallet klarte de japanske makthaverne til å endre syn på europerne som var forårsaket av den kristne misjonen. Japanerne så på kristendommen som et trussmål mot verdiene og stabiliteten i riket deres. Dermed ble kristendommen forbudt, og kristne ble forfulgt og massakrerte. I tilegg til at Japan kuttet kontakten med de europeiske land. De eneste som kunne drive med avgrenset handel med Japan fra havnebyen Nagasaki var nederlenderne. Dette gav muligheter for Japan siden nesten ingen fikk dra til utlandet og europeisk litteratur var forbudt. 

Kina var Japans eneste gode kontakt, her fikk kineserne drive handel, og den konfutsianske læren fikk stor innvirkning i Japan. Japanerne utviklet et omfattende silkehåndverk der råsilke fra Kina gikk inn i produksjonen av kimonoer på 1700-tallet. I hovedstaden Kyoto var det 70 000 silkevarer.

Shayan Wasta og Håvard Hammersvik.

Kappstaden - det gode håp

Kappkolonien

Portugisarane kontrollerte handelskoloniane Angola og Mosambik, men i desse koloniane slo ikkje mange portugisiske nybyggjarar seg ned. Portugisarane heldt på Angola og Mosambik som koloniar heilt fram til 1975. Berre ved Kappstaden (Cape Town) i det sørlege Afrika vart det grunnlagt ein koloni med omfattande europeisk busetnad. Kappkolonien strakte seg frå Atlanterhavskysten inn i landet og austover langs den sørlege kysten. Kolonien utgjorde rundt halvparten av dagens Sør-Afrika. 

Jan van Riebeeck kjem fram til Kappstaden

Den fyrste europeiske busetnaden ved Kappstaden fant stad i 1652. Då grunnla Jan van Riebeeck og andre nederlandske kolonistar ein mellomstasjon ved Kappstaden som støtte for skip på veg til Krydderøyane i Sør-Asia. Ved spissen av Afrika var det ei naturleg hamn og grøderik jord. Dette førte til ei stor innvandring av nederlandske bønder - boarar. Dei høyrde til den strenge puritanske retninga kalvinistane. Denne retninga innanfor protestantisk kristendom har namnet sitt etter den sveitsiske reformatoren Jean Calvin (1509-1564). Han var sterkt inspirert av skriftene til Luther og truslæra han utarbeidde konkurrerte både med lutheranismen og katolisismen. Kalvinismen spreidde seg frå Sveits til Frankrike, der pavekyrkja såg med særleg uro på at byborgarar og delar av adelen slutta opp om den nye trua.

Boarar underordna urbefolkninga

Boarane hevda at området ved spissen av Afrika nærmast var folketomt. Like fult vart khoisanfolket og khoikhoifolket (i Europa kalla "buskmenn" og "hottentottar") som budde i området, anten drepne, fordrivne eller underordna boarane som tenarar. Slavar frå Aust-Afrika og Asia vart også frakta til Kappstaden. Derfor utvikla det seg raskt eit samfunn der ikkje-europearar vart diskriminerte. Dei kunne til dømes ikkje bere våpen, ferdast fritt eller halde møter. 

På tidleg 1700-talet stoppa innvandring til Kappstaden opp. Likevel var den indre folkeauken stor i Kappkolonien. Derfor drog nokon av boarane som ikkje dreiv med jordbruk, innover i landet mot nord og aust. Dette tusenåret var tilsaman over 17 000 boarar. 14 000 khoikhoiar og 26 000 slavar i heile Kapp-provinsen. Men boarane dreiv ikkje berre med jordbruk og slavehandel. Dei utvikla også eit nytt språk, afrikaans, som er ei blanding av nederlandsk og afrikanske språk. Dette språket blei etter kvart teke over av både khoikhoiane og slavebefolkninga. 

Britane kjem for å sikre seg Kappkolonien

Dei forente Nederlanda fall for den franske hær under Napoleon Bonaparte i 1795. Britane hadde ein sterk armé under general James Henry Craig, og derfor reiste dei med skipa sine til Cape Town for å sikre seg landet mot franskmenna. Fyrst nekta guvernøren ved spissen av Afrika å ta ordre, men etter at britane trua med makt, kapitulerte han. Faktumet at khoikhoiane deserterte og flokka seg rundt britane var ein av grunnane til at guvernøren kapitulerte. Under britisk herredømme ved Kappstaden, blei det introdusert mange reformer og det vart innført eit nytt styresett. Dette styresettet sentrerte rundt idear om fridom og likskap. Dette førte til at mange boarar drog lenger innover i landet. 

Av: Andreas Hoddevik og Aurora Austring

Kjelder: 
- Libæk Ivar, Stenersen Øivind, Sveen Asle, Aastad Svein A. (2007): Historie vg2 - Frå dei eldste tider til 1700-talet, Cappelen Damm AS, Oslo ©
- Kappkolonien, 29.11.14, http://no.wikipedia.org/wiki/Arbeiderpartiet (11.02.15)

Merkantilisme og trekanthandel

Merkantilisme var den dominerande økonomiske politikken som blei ført av dei fleste europeiske stater fra 1500- til 1700- talet. Målet med med mekantilismen var å legge til rette ein sterk, militær statsmakt for å oppnå størst mulig handelsoverskudd.

Merkantilismen gjekk ut på at når eit land fekk ein fordel, fekk eit anna land ein ulempe. Dette førte til at det var meir lønsamt å eksportere varer enn å importere, sidan dette medførte meir inntekter enn utgifter. Dette førte igjen til tollmurar ved landegrensene og strengare regulering fra staten.
På 1700-talet begynte folk å opne auga og la merke til korleis merkantilismen blokkerte forskjellige handelsvegar og hindra samfunnets vekst og verdiar. Folket meinte at staten skulle holde seg unna handel og økonomi fordi dette kunne overlatast til enkeltindividane åleine. Men for å bli konkurransedyktige, delte dei vesteuropeiske statsmaktene ut monopol på handelen med andre verdsdelar til store selskap. I Nederland, England, Danmark-Norge og Sverige vart desse selskapa kalla handelskompani. 
Slike selskap vart svært viktige i trekanthandelen mellom Europa, Afrika og Amerika. Trekanthandelen viser hovudsakleg til sjøfarthandelen mellom desse kontinenta, der Europeiske skip frakta varer - tøy, metall, reiskapar og våpen - til Afrika og bytta varene med slavar. Slavane blei transportert til Amerika og vart bytta med sukker og tobbakk. Desse varene vart frakta tilbake til Europa og vart seld på marknadene der. 

- Sølve og Caroline

Slavehandelen

Slaveri og slavehandel var vanlig i Afrika før europeerne kom. De fleste slavene var jordbruksarbeidere, tjenere, bærere, håndverkere eller soldater. I middelhavsområdet var afrikanske slaver en gammel handelsvare. Araberne på 600-talet gjorde slavehandelen med afrikanere til en næringsvei. 

På 1200-tallet fantes det sukkerplantasjer på øyene Sicilia og Kypros i Middelhavet, og arbeidskraften var slaver hentet fra Øst-Europa. I begynnelsen av 1500-talet satte portugiserne i gang plantasjedrift av sukker på en liten øy innerst i Guineabukta. Denne øya hadde det perfekte miljøet for denne type drift. Dette ble utgangspunktet for de europeiske atlantiske slavehandelen. Etter hvert spredte slaveriet seg til øyene i Det karibiske havet, Brasil og det sørilige Nord-Amerika.

Afrika ble slavene brennmerket og kastet om bord i slaveskip. De satt tettpakket og sammen lenket under dekk, gjerne i to til tre måneder. Varme, sykdommer og stank gjorde forholdene i skipene ekstremt dårlige. Selv om kapteinen gjorde sitt beste for å få over så mange overlevende og friske slaver som mulig, var det en stor del av både slaver og skipsmannskaper som døde før de hadde kommet frem på grunn av de uhygieniske forholdene.

I Amerika var det vanligste slavearbeidet på sukkerplantasjene. Arbeidsforholdene var så dårlige at slavene bare levde i seks til sju år. I Europa ble det økt etterspørsel etter sukker og da ble det også økt etterspørsel etter slaver.

Ulrikke Støylen og Benedicte M. Fagerlid