Slavehandelen

Slaveri og slavehandel var vanlig i Afrika før europeerne kom. De fleste slavene var jordbruksarbeidere, tjenere, bærere, håndverkere eller soldater. I middelhavsområdet var afrikanske slaver en gammel handelsvare. Araberne på 600-talet gjorde slavehandelen med afrikanere til en næringsvei. 

På 1200-tallet fantes det sukkerplantasjer på øyene Sicilia og Kypros i Middelhavet, og arbeidskraften var slaver hentet fra Øst-Europa. I begynnelsen av 1500-talet satte portugiserne i gang plantasjedrift av sukker på en liten øy innerst i Guineabukta. Denne øya hadde det perfekte miljøet for denne type drift. Dette ble utgangspunktet for de europeiske atlantiske slavehandelen. Etter hvert spredte slaveriet seg til øyene i Det karibiske havet, Brasil og det sørilige Nord-Amerika.

Afrika ble slavene brennmerket og kastet om bord i slaveskip. De satt tettpakket og sammen lenket under dekk, gjerne i to til tre måneder. Varme, sykdommer og stank gjorde forholdene i skipene ekstremt dårlige. Selv om kapteinen gjorde sitt beste for å få over så mange overlevende og friske slaver som mulig, var det en stor del av både slaver og skipsmannskaper som døde før de hadde kommet frem på grunn av de uhygieniske forholdene.

I Amerika var det vanligste slavearbeidet på sukkerplantasjene. Arbeidsforholdene var så dårlige at slavene bare levde i seks til sju år. I Europa ble det økt etterspørsel etter sukker og da ble det også økt etterspørsel etter slaver.

Ulrikke Støylen og Benedicte M. Fagerlid